De som får det til

​Én ting som alltid har fascinert meg på reiser rundt i verden, er folk som får det til. Det være seg kompromissløse vinbønder, restauratører med ekstravagante visjoner eller småbyer med den fikse idéen. Uansett hva det skulle være, så har de én ting felles: de evner å snu noe vanskelig og gjøre det til noe folkelig; en suksess.

​
​Vi har tidligere skrevet om vin-verdenenes rock’n roll hippie, Tom Lubbe aka MATASSA. En vin-visjonær som i flere tiår kjempet mot strømmen i sin streben etter naturlige viner, uten kjemikalier og annet mikk makk. 

Vi har besøkt min hjemby, Mo i Rana, og fortalt historien om hvordan de klarte å snu stålkrisen på 80-tallet til et lite eventyr om teknologi og fremtid.


Og nylig var vi i Hull, i nord-øst England. Byen som for ti år siden toppet alle lister med bla. verste sted å bo, og nå i 2017 skal de være UK City of Culture.

Men morsomst av alt er kanskje greia med Harstad. Og hva er greia med Harstad spør du? Jo i en by med knappe 25.000 innbyggere har de intet mindre enn fire gourmet restauranter. Og det går så det griner.

​Min mormor og morfar bodde på Kanebogen i Harstad. Morfar var slakter og Gerd var hjelpepleier, og stelte mye hjemme. Morfar var håndverker hos slakterhuset Bothner og laget de mest fantastiske hjemmelagde skinkene. Store og saftige, med struktur og masse smak. Men ut over det er det ikke rare greiene jeg husker, sånn rent kulinarisk sett.

I 1996 havnet jeg i militæret i Åsegarden, rett utenfor Harstad. Ikke mye er notert i minnet fra militær-kantina, bortsett fra at de én gang i uka mekket vafler hos presten. De var med kardemomme og rømme. Slikt husker mann.
Og slik forble Harstad for meg. En litt anonym by, uten en hook – noe særegent som man lett kan kjenne byen ved. Fin beliggenhet ved havet, men det var det.

Torsdag 6.august 2015 er John Kaare og jeg på vei fra Bardufoss til Harstad. Vi kjører bil og diskuterer den siste #KulTour-saken vi skal lage til Arctic Race. Vi har vært på Senja og i Bardu-traktene og siste stopp er altså Harstad. Vi føler ikke tema i saken sitter skikkelig. Harstad mangler denne berømmelige hooken/kroken, som vi alltid må ha. Vi er stadig på telefonen til våre samarbeidspartnere og kontakter i byen, men det forløser seg liksom ikke helt.

Så kommer John Kaare på at en felles venn av oss, Rasmus, hadde lest en artikkel i magasinet Vinforum. Her hadde den meget kresne anmelderen vært på Umami, en restaurant i Harstad, og det med stor suksess. Han skrøt uhemmet over det unike stedet og konseptet til de to kokkene som driver det. ”Kanskje kan det være noe?” Vi ringer opp Jan Erik, som jobber i Visit Harstad, og han kan fortelle oss at de ikke bare har én men fire gourmet restauranter. Vi blir stille en stund og må bare forsikre oss… ”fire?”. Jan Erik bekrefter. ”Men der har vi jo saken!”, utbryter vi. På dette tidspunktet føler vi ikke byen helt har skjønt hvor unikt dette er, men de liker tanken og vi kjører på.

Se saken her: (forsetter under)

Saken gikk i beste sendetid under Arctic Race og satte spor. I ettertid har Harstad virkelig omfavnet det kulinariske og jobber nå med meget spennende ting. De har sågar fått en egen vinfestival, Arktisk Vinfest, som vi hadde gleden av å besøke tidligere i år. Byen har evnet å sette ét fokuspunkt og dra det ut til å gjelde hele byen. Med dette har Harstad gått fra å være anonym, i mine øyne, til å nå skinne. Respekt!
Det er mange byer i Norge, og i utlandet, som kunne lært smått og stort av Harstad. Ta turen opp og start med et måltid, så skjønner du hva vi mener.

Finn-Erik